Bruksområdene for polymeriske belegg kan være veldig mange. Det er vanskelig å forstå forskjellen mellom de ulike typene av belegg som finnes på markedet.
Spørsmålet er, som ansvarlig for vedlikehold av utstyr og anlegg: Trenger du egentlig å forstå alt?
Eller sagt med andre ord: Kjenner du til hvilke forskjellige typer belegg som finnes på markedet og hvilke egenskaper som avgjør om det aktuelle belegget passer til oppgaven du skal bruke det til?
Denne artikkelen gir deg en gjennomgang av det viktigste du trenger å vite, altså en kort ABC om polymeriske belegg for overflatebehandling.
Sammensetning av belegget
Et belegg består av bindemidler og epoksyharpiks. Vedheft oppstår ved at bindemidler, pigmenter og tilsetningsstoffer sammenblandes. Dette bestemmer viktige egenskaper ved belegget - som varighet, slitestyrke, temperaturbestandighet, fleksibilitet og hardhet etc.
Samtlige belegg tilgjengelig i markedet i dag er best kjent under sitt bestemte resin-navn.
De mest vanlige er:
- Epoksy
- Polyester
- Vinyl-ester
- Akryl
- Poly Urea
- Urethane
- Alkyd
- Ethyl Silicate
Alle disse er eksempler på resiner (harpiks) som har veldig forskjellige fysiske egenskaper, avhengig av hvordan de påføres, herdes og hva de blir eksponert for når de er i bruk.
Den viktigste egenskapen å vektlegge i forhold ytelsen til disse bindemidlene er vedheft.
En resin har også andre fysiske egenskaper, men disse egenskapene blir irrelevante dersom man ikke oppnår nødvendig vedheft til underlaget.
Videre kan polymeriske belegg deles inn i to grupper, nemlig uorganiske og organiske:
- Uorganiske – belegg som er laget med naturlige mineraler, men som ikke inneholder karbonmolekyler.
- Organiske – belegg som inneholder karbonmolekyler og er vanligvis dannet av ingredienser som tidligere var en del av levende organismer, planter, dyr og grønnsaksoljer.
En stor forskjell på de to gruppene er at uorganiske belegg tåler mer varme.
Hvorfor bør man bruke polymeriske belegg fremfor andre mulige løsninger?
- Andre løsninger fungerer ofte dårligere, ettersom det innebærer varmt arbeid som sveising for å utføre vedlikehold og reparasjoner.
- Polymeriske belegg blandes sammen i riktig blandingsforhold og påføres enten for hånd eller med sprøyting, uten behov for varmt arbeid og med minimal nedetid.
Pigmenter, tilsetningsstoffer og fyllstoffer
Når folk flest tenker på pigmenter, tenker de aller fleste på farger. Men det finnes mange forskjellige pigmenter som kan bli tilsatt et belegg, og de har mange forskjellige egenskaper.
Tilsetningsstoffer er vanligvis flytende komponenter som tilsettes belegget i små doser for å få frem spesifikke egenskaper.
Fyllstoffer tilsettes for å redusere produktkostnader, samt forbedre dekningsgrad, øke lagringstid og forbedre påføringsegenskapene.
Herding av belegg
Herding er en viktig del av påføringen av belegg, men det eksisterer en god del misforståelser om hvordan ting herder;
- At et belegg er tørt betyr ikke nødvendigvis at det er herdet – Noen belegg tar lengre tid å herde enn andre, og for at full herdning skal kunne oppnås må de fysiske egenskapene være spesielt utviklet. En bedre metode for å sjekke om noe er herdet er derfor å sjekke hardhetsgraden.
- Å øke temperaturen i rommet vil ikke alltid bety at et belegg herder raskere – Det er også en vanlig misforståelse at man alltid kan korte ned herdetiden på et belegg dersom man øker omgivelsestemperaturen. Om dette er mulig eller ikke kommer helt an på hvilken type belegg man har, samt herdemekanismen.
Måten disse herder på er lik for både organiske og uorganiske belegg. De deles videre inn i ikke-konvertible og konvertible belegg.
Ikke-konvertible belegg
Disse beleggene er laget av resiner som holdes flytende ved hjelp av et løsemiddel, men som herder ved at løsemiddelet kondenserer, uten at resinet går gjennom en kjemisk endring eller omdannelse.
Slike belegg er permanent oppløselige i samme type løsemiddel som ble brukt for å produsere dem. Et annet ord for ikke-konvertible belegg er lakk.
Konvertible belegg
Disse beleggstypene inneholder 100% tørrstoff og gjennomgår en kjemisk herding slik at den ikke kan løses opp i ettertid.
Slike belegg herder ved polymerisering og denne prosessen blir fremkalt gjennom forskjellige kjemiske reaksjoner. Herde-mekanismene er herunder:
- Co-reaksjon – Belegget herder ved en kjemisk reaksjon mellom minst to separate kjemiske grupper. De kommer vanligvis i to separate beholdere, kjent som en base og en herder.
- Oksidering – Herder gjennom reaksjon med oksygenet i luften, etter at løsemidler har fordampet.
- Hydrering – Belegg trenger fuktighet for å herde. Hvor mye avhenger av den individuelle typen belegg, men uten fuktighet vil det ikke herde.
- Fusjon – fusjons-herdede belegg blir vanligvis herdet i varmeovn for å oppnå fullstendig herding.
Ved å ta i bruk et belegg i stedet for varmt arbeid vil man ofte oppnå lengre vedlikeholdsintervaller. Man vil også vanligvis redusere stopp i produksjon og drift betydelig, ettersom herdeprosessen tar kortere tid enn varmt arbeid for å reparere skader og vedlikehold av overflater.
